For bedre opplevelse av websiden vår, vennligst oppgrader din nettleser til nyere versjon enn Internet Explorer 8, eller bruk f.eks. Chrome.

Hjem > Om NSF  > Handlingsprogram  > Skipsfart Skipsfart

Skipsfartspolitisk del

27.09.2018

Denne delen omhandler emner som gjelder både utenriks og innenriks skipsfart og nasjonal og internasjonal tariffpolitikk for skipsfart.

Maritimt handlingsprogram

Denne delen omhandler emner som gjelder både utenriks og innenriks skipsfart og nasjonal og internasjonal tariffpolitikk for skipsfart.

Tariffpolitikk

Formålet med tariffavtaler er å bruke fellesskapets styrke til å forhandle bedre lønns- og arbeidsvilkår enn det loven gir. Kjerneoppgaven er å sikre medlemmenes andel av verdiskapningen i form av kjøpekraft og sosiale forbedringer. Muligheten å arbeide til sjøs og en lønn å leve av må være en grunnleggende rettighet og forbundets inntektspolitiske målsettinger må gjenspeile dette.

Arbeidet med å sikre norske arbeidsplasser til sjøs har vært og er svært utfordrende på grunn av at rederiene står fritt til å velge skipets flagg. I mange år har flere rederier valgt andre flagg enn NOR for å kunne ansette utenlandske sjøfolk på lavere lønns- og arbeidsvilkår enn det som gjelder for norske sjøfolk. Trusselen om utflagging kan ikke være hinder for eller årsak til at Norsk Sjømannsforbunds medlemmer får lik lønnsutvikling som andre arbeidstakere i Norge.

Norsk Sjømannsforbund vil arbeide for:

  • å sikre og videreutvikle norske arbeidsplasser til sjøs
  • å trygge og forbedre medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår, gjennom oppretting og videreutvikling av tariffavtaler og hovedavtaler innenfor forbundets virkeområde.

Arbeidsvilkår, sikkerhet og arbeidsmiljø

Den 20. august 2013 trådte ILO maritime konvensjonen (MLC 2006) i kraft. Lov om stillingsvern mv. for arbeidstakere til sjøs (skipsarbeidsloven) i Norge trådte også i kraft samme dag og avløste dermed sjømannsloven av 30. mai 1975. Skipsarbeidsloven er en modernisering og harmonisering med arbeidsmiljøloven og sikrer av sjøfolkas rettigheter og plikter i arbeidsforholdet. Skipsarbeidsloven innfører et solidaransvar for rederier der driftsselskapet og arbeidsgiver er splittet, det innføres tilsyn med lønns- og arbeidsvilkår på skip samt hever stillingsvern fra 62 år til 70 år. Videre bevares kravet om unntak for NIS kan kun skje gjennom tariffavtale. Det siste punktet ønsket arbeidsgiverne å endre slik at unntakene ble lovbestemte og at forbundene måtte forhandle dersom unntakene ikke skulle gjelde.

Erfaringene med den nå fem år gamle skipsarbeidsloven er generelt positive, likevel avdekker forbundets inspektører stadige brudd på loven. I enkelte tilfeller savnes et mer aktivt tilsyn når inspektørene rapporter om lovbrudd.

En Høyesteretts-dom fra 2016 fastslo at en norsk arbeidstaker, ansatt av en norsk arbeidsgiver, som i det vesentligste jobbet med frakt av gods mellom norske havner, ikke var omfattet av skipsarbeidsloven, men skipets registreringsland (Antigua & Barbuda). Et ikke ubetydelig antall norske sjøfolk jobber på utenlandsk registrerte skip i norske farvann. Høyesteretts-dommen er etter vårt syn feil og undergraver norske arbeidsbetingelser på norsk territorium. Regjeringen har foreløpig ikke fulgt opp Sjømannsorganisasjonenes anmodning om å gi skipsarbeidsloven anvendelse på norsk territorium for utenlandske skip.

En annen sentral lov for skipsfart er skipssikkerhetsloven av 16. februar 2007. Denne loven skal trygge liv og helse, miljø og materielle verdier ved å legge til rette for god skipssikkerhet og sikkerhetsstyring, herunder hindre forurensning fra skip, sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og trygge arbeidsforhold om bord på skipet.

De ovennevnte lover utgjør rammeverket for sjøfolk og deres arbeidsforhold. I tillegg finnes det flere forskrifter som gir et mer utdypet regelverk på enkelte punkter og er et supplement til skipsarbeids- og skipsikkerhetsloven.

Sikkerheten til sjøs og forbedring av verne- og miljøarbeidet om bord er et nasjonalt og internasjonalt ansvar til myndighetene, rederiene og sjøfolka. Det er viktig at dårlig sikkerhet ikke er et konkurransefortrinn, men en konkurranseulempe.

Norsk Sjømannsforbund vil arbeide for:

  • å forbedre lovgivningen til sjøfolks lønns- og arbeidsvilkår
  • et mer aktivt tilsyn av sjøfolks lønns- og arbeidsvilkår
  • at skipsarbeidsloven gjelder for alle norske sjøfolk ansatt av norsk arbeidsgiver
  • å øke sikkerheten til sjøs gjennom internasjonale og nasjonale fora som IMO, ILO og overfor Sjøfartsdirektoratet
  • å sikre en god sjø- og helikopterredningstjeneste
  • å bidra til at rederiene følger opp sitt ansvar for opplæring i verne- og miljøarbeid om bord
  • at det skal være et krav at sjøfolk i innenriksfart samt passasjerskip til/fra norsk havn behersker et skandinavisk språk
  • at skip som bygges i Norge med miljøvennlig teknologi/løsninger får gunstige vilkår


Rekruttering og kompetanse

Stiftelsen Norsk Maritim Kompetanse ble etablert 23. oktober 2003 etter vedtak i Stortinget for å stimulere opplæring og rekruttering til sjøs. Mangel på praksisplasser til sjøs var lenge et problem for ungdommen som ønsket å gjøre karriere til sjøs. For å imøtekomme dette behovet ble stiftelsen opprettet. Stiftelsen forvalter et fond for kompetansehevings- og rekrutteringstiltak i de maritime næringene, med spesielt fokus på opplæring til sjøs. Stiftelsen gir tilskudd til opplæringsstillinger for norske lærlinger, norske kadetter under opplæring, til sertifikatklasse 4 eller 3 og til norske junior offiserer under opplæring til sertifikatklasse 2. For å motta tilskudd til lærlinger og kadetter må rederiene etablere opplæringsplasser som gir kvalifisert opplæring til fagbrev og sertifikater. Alle rederier som har opplæringsstillinger/plasser som gir rett til tilskudd, kan søke om bidrag fra stiftelsen. Det gis kun tilskudd til opplæring som skjer om bord. Norsk Sjømannsforbund deltar aktivt i styret for stiftelsen for å sikre at tilskuddet ytes til kompetanse heving og rekruttering.

I Norge er det fire maritime opplæringskontorer: Maritimt Kompetanse-senter Sørøst Norge, Maritimt Opplæringskontor Sør-Vest, Opplærings-kontoret for maritime fag Nord-Vest og Opplæringskontoret for maritime fag Nord. Opplæringskontorene har som hoved formål å være et bindeledd mellom rederiene og de maritime skolene for å sikre rekruttering av lærlinger til den maritime næringen. Nasjonalt er det er et overordnet mål å sikre at sjøfolk i den norske flåten er kvalifisert til tjenesten og opplærings-kontorene har et viktig rolle i dette. Opplæringskontorene har ansvaret med opplæringsoppgavene i samarbeid med Yrkesopplæringsnemnda jfr. Opplæringsloven. Dessverre er forbundet kjent med at mange lærlinger opplever lite eller dårlig oppfølging fra opplæringskontorene, noe som må endres slik at lærlingene opplever læretiden som positivt og lærerikt og motiverer de til å fortsette utdannelsen til sjøs.

Norsk Sjømannsforbund vil arbeide for:

  • å utvikle kompetansen og fagutdanningen til sjøs
  • at det igjen skal være mulig å bli sjømann på tradisjonell måte
  • at rekrutteringen til yrket øker
  • et tettere og bedre samarbeid mellom lærlingene, rederiene, opplæringskontorene og forbundet
  • å sikre at lærling får den nødvendige opplæringen og at han/hun ikke settes til ordinært arbeid
  • å bidra til at etter- og videreutdanning blir en rettighet for alle av forbundets medlemmer.
  • at den maritime utdanningen tilpasses den digitale utviklingen.


Medbestemmelse og bedriftsdemokrati

Gode demokratiske ordninger som gir medbestemmelse handler ofte om å forskyve «makten». Medbestemmelse gir de ansatte rett til å fremme sine synspunkter og utføre en begrenset innflytelse i bedriftens organer. Når en person har medbestemmelse, betyr det at han/hun ikke er fullstendig underlagt andres myndighet og avgjørelse. Endringene i samfunnet, næringene og i arbeidslivet, både nasjonalt og internasjonalt, gjør det enda viktigere å styrke demokratiet. Bedriftsdemokrati og de ansattes rett til medbestemmelse og innflytelse på arbeidsplassene må videreutvikles og tilpasses den faktiske organiseringen i arbeidslivet. I tillegg til å være representert i virksomhetens styrende organer må de ansatte i sterkere grad tas med i den daglige driften og de prosessene som påvirker egen arbeidsplass.

Norsk Sjømannsforbund vil arbeide for:

  • at medlemmene tar i bruk sine demokratiske rettigheter ifølge lov- og avtaleverk
  • at sjøfolk får samme rettigheter til representasjon, informasjon og medbestemmelse som ansatte i landbaserte bransjer

Pensjon

Gode og trygge pensjonsrettigheter som er oversiktlige og forutsigbare for den enkelte sjømann er et viktig element i den enkelte sjømanns lønns-0g arbeidsvilkår. Sjømannsforbundet vil derfor alltid prioritere dette høyt i sitt arbeid.

Norsk Sjømannsforbund vil arbeide for:

  • å sikre en fortsatt tidlig pensjonsordning for sjøfolk
  • å sikre medlemmene gode avtalefestede tilleggstjenestepensjonsordninger, og at disse er som minimum lik andre sammenlignbare yrker i Norge
  • å sikre en obligatorisk tjenestepensjon som gir best mulig ytelse slik at uttak av tidlig pensjon er en pensjon sjøfolk kan leve av ved full opptjening
  • å sikre at sjøfolk kan ta med seg opptjente rettigheter/ytelser til ny arbeidsgiver

Anbud og bemanning

Anbud innen ferge- og hurtigbåtdrift i Norge har resultert i økt press på bemanning og færre rederier. Utfordringen med anbud er at rederier reduserer bemanningen om bord for å kunne legge inn lavest mulig anbud. Kommersielle hensyn settes opp mot sikkerhet til sjøfolk og passasjerer om bord. Dette må myndigheten ta på alvor slik at anbudsprosessen ikke blir en «bemanningsprosess» som svekker sikkerheten til sjøs. Fylkeskommunene har i dag ansvaret for anbudsprosessen og må ta sitt ansvar og sørge for at bemanningen ikke blir negativt påvirket.

Forskrift av 18. juni 2009 om bemanning av norske skip erstattet tidligere forskrift av 17. mars 1987 nr. 175. Formålet med endringen var å gjøre regelverket mer smidig i forbindelse med fastsettelsen av bemanningen på norske skip samt å klargjøre rederiets ansvar. Videre var intensjonen at premissene for vurderingene som tas skulle forenkles slik at man sikret en mer anskuelig prosess i forhold til de arbeidsoppgavene som skal danne grunnlaget for bemanningsfastsettelse og at de var basert på et likebehandlingssystem.

Sjømannsorganisasjonene har vært særlig opptatt av at det skal være en mer systematisert prosess i forhold til kartlegging av de oppgaver som sikkerhets-bemanningen skal dekke. I henhold til den nye forskriften skal rederiet, før innsending av søknad om sikkerhetsbemanning, be om skipsførerens og tillitsmannsapparatets synspunkter. Dette krever at forbundene lokalt og sentralt må kontrollere at dette blir gjort på en ryddig måte og at skipsførerens og tillitsmannsapparatets kommentarer blir vektlagt og sendes med søknaden til Sjøfartsdirektoratet. I tillegg kan de ansatte om bord be direktoratet om å vurdere en utvidelse av bemanningen med bakgrunn i de oppgavene mannskapet blir pålagt dersom de ansatte mener at intensjonen i forskriften ikke blir ivaretatt. Det har vært varierende erfaringer med forskriften og tilbakemelding som forbundene har mottatt fra medlemmer er at intensjonene ikke blir godt nok ivaretatt og at det derfor bør utarbeides en standard skalabemanning ut fra fartsområde og størrelse på fartøyet slik at anbudsprosessen ikke blir en bemanningsprosess. Man kan eksempelvis merke seg at beredskapsøvelsene flere ganger i dag blir gjennomført på «flatt vann» med et innleid idrettslag etc. Dette er øvelser som er langt unna en potensiell reell situasjon som mest sannsynlig vil skille seg markant fra dette både med værforhold samt et mer mangfoldig publikum med ulik alder og ulike behov for assistanse. Det må være helt grunnleggende for sjøsikkerheten at gjennomføring av øvelser ikke er så langt unna realistiske situasjoner at de bidrar til en «skinnsikkerhet» og ikke en reell sikkerhet for liv og helse.

Organiseringen av rederivirksomhet har gjennom flere år blitt stadig mer fragmentarisk. Dette har også satt sjøfolks ansettelsesforhold under press. Trenden de siste årene er at det blir stadig flere bemanningsselskaper som ansetter sjøfolk og «leier» de ut til rederier. I motsetning til arbeidsmiljøloven, er det ingen begrensning på innleie i skipsarbeidsloven. Ansettelsesforholdet til sjøfolk er dermed ikke direkte med rederiet, men gjennom et bemanningsbyrå. Det har de senere år også vært eksempler på at rederiet har sagt opp de norske ansatte, og erstattet dem med billig innleid utenlandsk arbeidskraft.

Dersom bemanningsselskapene ikke er etablert i Norge medfører det ytterligere juridiske utfordringer.. For utenlandske sjøfolk ansatt på norskflagget eller norsk eid og/eller kontrollerte fartøyer er situasjonen enda mer uoversiktlig, da disse ofte kommer fra et land, arbeider om bord et skip registrert i et annet land for et rederi i Norge mens deres ansettelses-kontrakt er med et bemanningsselskap som er deres juridiske arbeidsgiver i et fjerde land. Slike situasjoner svekker sjøfolkas rettsikkerhet og skaper urettferdig konkurranse. Forbundet er opptatt av at rederiene ikke kan fraskrive seg sitt arbeidsgiveransvar selv om de benytter seg av bemanningsselskaper.

Norsk Sjømannsforbund vil arbeide for:

  • å sikre og bedre medlemmenes rettigheter ved anbud på transport-tjenester
  • å bekjempe alle forsøk på bruke uthuling av avtaleverket, bemannings-reduksjoner og reduksjon av sikkerhet og kvalitet som konkurranse-middel i anbudssammenheng.
  • å sikre bedre kontroll og ettersyn med bemanningsselskaper som skaffer sjøfolk til norskflagget eller norskeid og/eller kontrollert fartøyer som opererer nasjonalt eller internasjonalt for å hindre at disse selskapene utnytter sjøfolk
  • å sikre at medlemmenes rettigheter ikke svekkes som følge av rederienes organisering av virksomheten
  • at beredskapsøvelser blir gjennomført på en mest mulig realistisk måte slik at passasjerer og ansattes sikkerhet blir ivaretatt på en skikkelig måte

Virksomhetsoverdragelse

Arbeidsgiver har styringsrett til å overføre virksomheten til en annen. Ved en slik overdragelse, kan det oppstå konflikter som følge av at arbeidstaker må forholde seg til en ny arbeidsgiver. Arbeidsmiljøloven inneholder regler som sikrer at arbeidstakers rettigheter blir ivaretatt. Disse rettighetene forutsetter imidlertid at arbeidstaker var ansatt i virksomheten på overdragelsestidspunktet. Slike regler har ikke tidligere vært gjeldende til sjøs, men i mai 2009 ble yrkestransportloven endret slik at bestemmelsen i arbeidsmiljøloven ved virksomhetsoverdragelse også ble gjort gjeldende for ferjer på riks-, fylkes- og kommuneveisamband, hurtigbåter, Hurtigruten, buss og tog. Resultatet er at en arbeidsgiver ikke kan si opp en arbeidstaker med den begrunnelse at virksomheten har skiftet eier. En oppsigelse kan likevel skje med saklig grunn etter de alminnelige reglene for oppsigelse. Oppsigelsen kan for eksempel begrunnes i driftsinnskrenkninger, rasjonaliseringstiltak eller arbeidstakers eget forhold. Skulle for eksempel fusjonen av to selskaper medføre at enkelte av arbeidstakere blir overflødig, kan dette gi saklig grunn til oppsigelse selv om dette i og for seg har sin bakgrunn i virksomhets-overdragelsen. De ansatte skal likevel behandles på lik linje med den nye arbeidsgiverens øvrige ansatte.

Skipsarbeidsloven har en høyere terskel enn arbeidsmiljøloven for at reglene om virksomhetsoverdragelse skal få anvendelse, og stiller krav om overdragelse av en «samlet virksomhet». Sjømannsforbundet har derfor gitt sin støtte til regjeringens lovforslag om å tilpasse skipsarbeidsloven med arbeidsmiljøloven. Sjømannsforbundet har foreslått en fullstendig harmonisering med arbeidsmiljøloven på dette punkt. Lovforslaget er foreløpig ikke oversendt Stortinget.

Norsk Sjømannsforbund vil arbeide for:

  • å sikre medlemmenes lovfestet rettigheter i forbindelse virksomhetsoverdragelse
  • like regler om virksomhetsoverdragelse mellom arbeidsmiljøloven og skipsarbeidsloven

Faglig skolering

En av de viktigste oppgavene til et forbund er å skolere sine medlemmer og tillitsvalgte slik at de er i stand til å ivareta sine og fellesskapets rettigheter. Faglig kunnskap om gjeldende lover og regler samt om overenskomstene (tariffavtale og hovedavtale) er en styrke for det enkelte medlemmet og for forbundet. «Kunnskap kan være to ting: det vi vet og det at vi vet hvor vi kan lære det vi ikke vet».

Norsk Sjømannsforbund vil arbeide for:

  • en faglig skolering av medlemmer og tillitsvalgte
  • en bred opplæring for å dyktiggjøre de tillitsvalgte
  • at de tillitsvalgte har god kompetanse til å gjennomføre lokale forhandlinger
  • å forbedre informasjonen til medlemmene på saker som er av betydning for sjøfolk

Passasjertransport og ferger

Forbundet har som målsetting at flere skal velge sjøveien på sine reiser. Dette er et ressurs- og miljøvennlig alternativ. Nedleggelse av båt og fergeruter har medført et dårligere tilbud til passasjerene og tap av arbeidsplasser.

Norsk Sjømannsforbund vil arbeide for:

  • at sjøtransport igjen blir det naturlige valg for passasjertrafikken langs kysten
  • at myndighetene følger opp sine vedtak om å vurdere og utrede fergealternativet som et reelt alternativ på lik linje med bro- og tunnelalternativer. Dette fordi det er viktig at samfunnets ressurser blir brukt på en effektiv og god måte, samtidig som en ikke legger opp til økt veitrafikk ut over naturens tåleevne.

En offensiv satsing på effektiv og miljøvennlig godstransport i Norge

Det har vært en tverrpolitisk målsetning siden 1990-tallet å få mer gods fra veg til sjø og bane. Til tross for at dette er en målsetning samtlige partier på Stortinget er enig om, har ikke temaet fått den prioriteten som er nødvendig for å få til en større godsoverføring til sjø og bane.

Sjøtransporten har tapt i kampen mot veitransporten år for år de siste tiårene. Til tross for påplussinger og satsing på sjøtransport ved enkelte anledninger, så har veitransporten fått mye mer. Resultatet av dette er at sjøtransporten har svekket sin relative konkurransekraft sammenlignet med vei

Norsk Sjømannsforbund tok høsten 2017 et initiativ til opprettingen av en «Godsallianse». Denne alliansen er den første i sitt slag der både sjøsiden og jernbanesiden er forenet i en felles kamp for å få mer av vare- og godstransporten bort fra veiene. Godsalliansen er en allianse av arbeidstakerorganisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner, vareeiere og transportaktører innen sjøfart og jernbane som arbeider for å fremme godsoverføring fra veg til sjø og bane. Godsalliansen består i dag av NSB, CargoNet, Norsk Jernbaneforbund, Norsk Lokomotivmannsforbund, Kystrederiene, Maritimt Forum, KS Bedrift Havn, Sjømat Norge, Miljøstiftelsen Zero, Norsk Sjømannsforbund, Norsk Sjøoffisersforbund og Det Norske Maskinistforbund.

Formålet med alliansen er å løfte dette temaet på den samferdselspolitiske agendaen.

Sjømannsforbundet mener at godsoverføring til sjø og bane må være en gjennomgående målsetning i arbeidet med den neste Nasjonale transportplanen (NTP). I planlegging av samferdselsprosjekter må muligheten for omlasting mellom bil, tog og skip være prioritert i lokalisering og logistikkløsninger.

I arbeidet med ny NTP må de samfunnsøkonomiske konsekvensene av godsoverføring og mer effektiv godstransport løftes frem. Dette gjelder blant annet lønnsomhet for næringslivet, færre ulykker, økt fremkommelighet, mindre vegslitasje og ikke minst store klimautslippskutt.

Sjømannsforbundet vil arbeide for

  • Et økt fokus på sjøveien som den beste måten å transportere gods på over litt lengre distanser. Dette arbeidet skal bl.a. foregå gjennom Godsalliansen som forbundet tok initiativ til i 2017.
  • At sjøveien rent faktisk styrker sin relative konkurransekraft sammenlignet med å frakte gods på vei.
  • At regjeringen følger opp Riksrevisjonens rapport av 27.02.18
  • At all innenriks transport til sjøs skal være basert på norske lønns- og arbeidsbetingelser
  • At det tenkes langt mer helhetlig i den nasjonale transportpolitikken slik at de ulike transportformene i større grad blir satt i sammenheng
  • At regjeringen gir tydelige signaler til etatene om at bygging av ny infrastruktur og redusert vedlikeholdsetterslep må ha som formål å styrke konkurranseevnen til sjø og bane fremfor veg
  • At regjeringen prioriterer modernisering av godsterminalene slik at de blir mer effektive, driftssikre med bedre intern logistikk og avgangspunktlighet
  • At Kystverkets kapasitet, og ansvar for å tenke helhetlig på logistikk og næringsutvikling, må styrkes. Kystverket bør i større grad fungere som en nasjonal premissleverandør for styring av infrastrukturutbygging og teknologivalg. Dette kan ikke vær opp til den enkelte havn. Det er behov for en større grad av standardisering
  • At antall kabotasjeturer/-dager for utenlandske lastebiler i Norge ikke må økes. En ytterligere liberalisering på dette området vil være stikk i strid med Norges og EUs ambisjoner om godsoverføring til sjø og bane
  • Statlige investeringsmidler som er varslet i gjeldende NTP for å sikre effektive og miljøvennlige havner, må prioriteres på de årlige statsbudsjettene

Konkurransedyktige rammevilkår

Norsk skipsfart preges fortsatt av at størstedelen av den norskkontrollerte flåten fører bekvemmelighetsflagg. Forbundet arbeider kontinuerlig opp mot det politiske Norge i kampen for stabile, langsiktige og konkurransedyktige rammevilkår for norske sjøfolk og rederier. Mens rederibeskatningen har bred politisk støtte, er innholdet i den lovfestede tilskuddsordningen for sjøfolk oppe til vurdering i Stortinget minst to ganger hvert år (behandlingen av statsbudsjettet samt revidert nasjonalbudsjett). Dagens ordning er i henhold til EUs State Aid Guidelines som samtlige skipsfartsnasjoner i Europa benytter seg av på forskjellige måter for å sikre sin maritime næring. Tilskuddsordningen ble lovfestet i 2016, men innholdet er ikke en del av loven.

Tilskuddsordning har sikret en viss konkurransekraft for norske sjøfolk ved at inntektsskatten, trygdeavgiften og arbeidsgiveravgiften blir tilbakeført rederiene. Noen segmenter har ordning uten tak, mens andre fortsatt har et tak på 212.000 kroner. I segmenter med tak i ordningen er det fortsatt et politisk spørsmål om taket blir justert opp. Uten en regulering vil effekten av tilskuddsordningen bli redusert for hvert år og norske sjøfolks konkurransekraft svekkes. Det er kun lovfestede stabile og konkurransedyktige rammevilkår som vil sikre norske arbeidsplasser til sjøs og den kompetansen norske sjøfolk bidrar med inn i den unike maritime klyngen i Norge.

Norsk Sjømannsforbund vil arbeide for:

  • å sikre at norske sjøfolk gis konkurransedyktige og stabile rammevilkår slik at den nødvendige jobbsikkerheten oppnås
  • å synliggjøre den norske sjømannens avgjørende betydning for det maritime Norge
  • at taket i tilskuddsordningen fjernes

Sosial dumping

Stadig mer av aktiviteten i norske farvann og norsk sokkel foregår med lønns- og arbeidsbetingelser som kan karakteriseres som sosial dumping.

Arbeidstilsynets definisjon av begrepet «sosial dumping» er: Med sosial dumping menes at arbeidstakere som utfører arbeid i Norge får vesentlig dårligere betalt enn det som er vanlig i bransjen for øvrig.

Begrepet er altså ikke begrenset til spørsmål om lavere lønn for samme type arbeid. Det er også sosial dumping dersom utenlandske arbeidstakere gis vesentlig dårligere arbeidsvilkår for øvrig, for eksempel i for av belastende arbeidstidsordninger, manglende sikkerhetsopplæring, dårlig ivaretakelse av arbeidstakernes sikkerhet under utførelsen av arbeidet m.m. I prinsipp er alle imot sosial dumping. EU har i sitt rådsdirektiv 96/71/EF nedfelt det grunnleggende prinsippet at lønns- og arbeidsvilkår i ett medlemsland også skal gjelde for de som er utstasjonert der fra andre medlemsland (vertslandsprinsippet).

Norsk Sjømannsforbund er ikke imot arbeidsinnvandring, men mener at skip som opererer i norske farvann og/eller på norsk sokkel skal like behandles med arbeidsplasser på land, dvs. at lønns- og arbeidsvilkår for norske sjøfolk bør gjøres gjeldende for skip i norsk farvann og på norsk sokkel uansett skipets flagg og sjøfolkas nasjonalitet.

Det er en utfordring i dag at tilsynsmyndighetene ikke har bekjempelse av sosial dumping som en pålagt oppgave. Sjømannsforbundet mener dette er uholdbart.

Krav til arbeidstillatelse på skip ble formelt endret i 2010, men tall fra UDI viser at svært få har søkt arbeidstillatelse. Kontroll med arbeidstillatelse skjer i svært beskjedent omfang, noe som gir et lite effektivt regelverk på området.

Sjømannsforbundet er imot å gi NIS registrerte fartøy ytterligere tilgang i norske farvann og på norsk sokkel. Opprettelsen av NIS på siste halvdel av 80-tallet var for å gi norske redere i utenriksfart en mulighet til å føre norsk flagg i stedet for utenlandske FOC flagg. På NIS flaggede fartøy er det åpnet opp for å kunne lønne sjøfolk på vilkårene til hjemlandet til sjømannen. Disse internasjonale vilkårene har aldri vært ment anvendt for fartøy i regulær aktivitet i norske havner, i våre farvann eller på norsk sokkel.

NIS-loven § 4 bestemmer at skip registrert i norsk internasjonalt skipsregister ikke tillates å føre last eller passasjerer mellom norske havner eller å gå i fast rute med passasjerer mellom norsk og utenlandsk havn. Som norsk havn anses også innretning for olje- og gassvirksomhet på norsk kontinentalsokkel. Loven har hjemmel til å gi forskrift, også i strid med loven, noe som er svært uvanlig. Oppmykingen av fartsområdeforbudet har skjedd gjennom forskrifter fastsatt av Nærings- og handelsdepartementet og gjennom enkeltvedtak fra departementet og Sjøfartsdirektoratet. Det er uheldig at NIS-lovens hovedregel uthules gjennom departementale vedtak og praksis uten Stortingets innflytelse. NIS-lovens adgang til å fastsette forskrifter bør derfor strammes inn.

Norsk Sjømannsforbund vil arbeide for:

  • At en ytterlige liberalisering av NIS regelverket som medfører at skip og fartøy som opererer i Norge (sokkel og farvann) og/eller i regulær rutetrafikk i norske havner skal kunne føre NIS flagg stoppes.
  • At også arbeidslivet til sjøs på skip i Norge ses i sammenheng med arbeidslivet på land, og at norske verdier og kjøreregler for et godt arbeidsliv også gjøres gjeldende her.
  • At det blir en effektiv håndhevelse av regelverket for arbeidstillatelse.
  • At NIS-loven endres ved at det bl.a. blir en innstramming i adgangen til å gi forskrifter i medhold av loven.

Bekvemmelighetsflagg (FOC)

Flaggstater som Panama, Liberia og Bahamas betegnes som bekvemmelighetsflagg (Flag of Convenience FOC). Disse landene er ofte et skatteparadis for rederier og en rettsløse stat for sjøfolk med dårlige eller ingen lover og regler som regulerer deres arbeids- og lønnsvilkårene eller som sikrer deres rettigheter. På ITF kongressen som ble avholdt i Oslo i 1948, ble kampanjen mot bekvemmelighetsflagg lansert. I over 50 år har Norsk Sjømannsforbund sammen med andre maritime organisasjoner nasjonalt og internasjonalt etablert policy om arbeids- og lønnsvilkår for sjøfolk ansatt om bord bekvemmelighetsflaggede skip. Havnearbeiderne og ITF inspektørene er helt sentrale i kampen mot FOC skip, da det oftest er de som bistår med tilbakeholdelse av skip som ikke er dekket av en ITF godkjent avtale eller når avtalen ikke følges. Det siste årene har havnearbeiderne vært under angrep og sjøfolka beordres til å foreta lasting og lossing i havner istedenfor. Dette utgjør en sikkerhetsrisiko da mange sjøfolk ikke har den nødvendige kompetansen eller erfaringen samt at det er undergraver havnearbeidernes rett til arbeid. En viktig del av FOC kampanjen er havnearbeidernes rett til å laste og losse. Denne retten er avtalefestet i alle ITF godkjente avtaler.

I dag er det flere og flere norske rederier som velger å flagge over til et EU register istedenfor de tradisjonelle FOC registrene. Dette medfører at de får de samme gunstige skattevilkår som i et FOC register samt muligheten til å ansette ikke-EU sjøfolk på dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn europeiske samtidig som det gir rederiene en større fleksibilitet ved at de unngå loven om arbeidstillatelse i Norge som ble gjeninnført i 2010. I tillegg er det vanskeligere å foreta lovlig aksjon mot skip med EU flagg grunnet EU lovgivning. Det som er særlig utfordrende og konkurransevridende er når disse registrene tillater at sjøfolk ansettes på ILO minimum uavhengig om skipene opererer fast i norsk og/eller europeisk farvann.

Norsk Sjømannsforbund vil arbeide for:

  • at kampen mot rederier med «substandard» skip fortsetter slik at skip som opererer i internasjonal fart og som leilighetsvis ankommer norsk havn er dekket av en ITF godkjent avtale
  • at sjøfolk ikke pålegges eller utfører arbeid som er en del av havnearbeideres oppgaver
  • at myndighetene skal foreta hyppige og grundige kontroller av bekvemmelighetsflaggede skip som anløper norsk havn

Samarbeid

Den «norske modellen» er bygget på et utstrakt samarbeid mellom myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene (trepartssamarbeidet). En forløper til dette samarbeidssystemet i Norge ble opprettet i 1935 da den første hovedavtalen ble inngått som definerte arbeidstakernes og deres fagforeningenes rett til å delta i saker om lønns- og arbeidsvilkår. Hovedavtalen gir arbeidsgiver og arbeidstaker rettigheter og plikter og er en kompromiss mellom partene hvor arbeidsgiver har en styringsrett mens arbeidstakere har medinnflytelse og stadfestet grunnleggende rettigheter.

Samarbeid mellom arbeidstakere er like viktig som det formaliserte samarbeidet mellom arbeidslivets parter. Fagbevegelsen styrke ligger i samhold og samarbeid mellom hver enkel arbeidstaker, grupperinger av arbeidstakere, fagforeninger og hovedorganisasjoner. Samhold og samarbeid med andre organisasjoner nasjonalt og internasjonalt er grunnleggende for forbundets medlemmer og sjøfolka generelt.

Norsk Sjømannsforbund vil arbeide for:

  • et fortsatt nært samarbeid mellom de norske sjømannsorganisasjonene og beslektede fagforbund i hele verden
  • å sikre at sjøfolk uansett nasjonalitet har trygge og gode arbeidsforhold
  • at sjøfolk som dekkes av forbundets avtaler sikres nødvendig hjelp og service
  • å styrke og bedre hovedavtalene
  • å styrke og videreutvikle det norske trepartssamarbeidet

Tariffavgift

Det skal lønne seg å være organisert, men det finnes sjøfolk som lar være å organisere seg og ta sin del av det kollektive ansvaret og kostnaden dette utgjør. Forbundet har i mange år hatt en avtalefestet tariffavgift for sjøfolk som er dekket av våre overenskomster, men som ikke er medlem.

Høyesterett konkluderte i dom av 24. november 2008 at det ikke er i strid med nasjonale eller internasjonale regler å innkreve tariffavgift. Følgende utdrag fra Høyesteretts nettside under Spørsmål om «tariffavgift» for ikke-organiserte:

«På grunnlag av en gjennomgang av dommer av EMD og uttalelser av Sosialrettskomiteen kom Høyesteretts flertall til at det ikke er i strid med EM K artikkel 11 eller ESP artikkel 5 om det i en tariffavtale blir fastsatt at arbeidstakere som ikke er organisert i fagforeningen, skal pålegges en avgift til dekning av foreningens kostnader til å påse at de får de lønns- og arbeidsvilkår de har krav på. Det samme må legges til grunn i forhold i det ulovfestede norske organisasjons-frihetsprinsipp. Etter flertallets oppfatning måtte det imidlertid være en forutsetning for at arbeidstakere som ikke er organisert i den fagforening som har inngått tariffavtalen, skal kunne pålegges en slik avgift, at avgiften utelukkende går til å påse at disse arbeidstakerne får de tariffestede lønns- og arbeidsvilkår, og at det kan kontrolleres at avgiftsmidlene ikke er benyttet til andre formål.»

Norsk Sjømannsforbund vil arbeide for:

  • å synliggjøre fordelene av å være organisert
  • å innføre en tariffavgift for ikke-organiserte for å dekke forbundets kostnader til å påse at disse sjøfolkene får de tariffestede lønns- og arbeidsvilkår som Sjømannsforbundet har fremforhandlet.

Norske lønns- og arbeidsvilkår

Sjøfolkene har opp gjennom historien vært en del av navet i denne fantastiske klyngen. Å sikre konkurransekraften til næringen og i fremtiden handler derfor i stor grad om å sikre konkurransekraften til norske sjøfolk. Å kunne konkurrere på lik linje med utenlandske sjøfolk i egne farvann er en grunnleggende forutsetning for å kunne opprettholde denne konkurransekraften.

Vi mener et krav til felles kjøreregler gjennom krav til norske lønns- og arbeidsvilkår er en slik grunnleggende forutsetning som vil sikre likeverdige konkurransevilkår uavhengig av flagg og nasjonalitet. Dette er og måten man har løst tilsvarende utfordringer på fastlandet.

Alternativet er at fremtiden i havrommet er uten norske sjøfolk og norsk sysselsetting. En norsk havromsatsing uten et skikkelig regelverk med norske standarder for arbeidslivet til sjøs er følgelig lite formålstjenlig.

På land er det en selvfølge at alle skal ha norsk lønn. Går man derimot om bord i en båt gjelder ikke dette prinsippet lenger, selv om man bor og jobber i Norge. Da byggenæringen, transportnæringen og andre næringer fikk utfordringer som følge av at arbeidstakere fra land med langt lavere krav til lønns- og arbeidsvilkår, kunne underby norske arbeidstakere på lønn, satte myndighetene foten ned.

Arbeidsgiverne sto da på barrikadene sammen med arbeidstakerne. Det ble slått fast at alle som kommer til Norge for å jobbe skal ha norsk lønn og de samme rettighetene som norske arbeidstakere. På den måten sikret vi ordnede forhold med sunne og like konkurransevilkår.

Nå har vi den samme situasjonen i norske sund og fjorder, våre farvann samt på sokkelen. Båter tilknyttet oppdrettsanlegg, som frakter gods mellom norske havner, eller som går til og fra olje- og gassinstallasjoner, kan i løpet av få timer skifte flagg. Da kan de hoppe bukk over alle de lover, regler og rettigheter vi har blitt enige om for det norske samfunn, og erstatte dem med betingelsene som gjelder i en karibisk øystat eller et annet land som tilbyr såkalt bekvemmelighetsflagg. De kan da tilby lønn ned i 35 kroner timen. Dette er sosial dumping.

For redere som ønsker å tilby norske lønns- og arbeidsvilkår er dette en stadig større utfordring. De taper markedsandeler, og tvinges til å flagge ut for å spare kostnader. Sjømannsforbundet er bekymret for de langsiktige effektene for hele den maritime klyngen. Det er ikke ønskelig med en situasjon der norske rederier har full frihet til å skifte flagg og fremdeles kunne fortsette sin drift i Norge med et mannskap som ikke tjener nok til å kunne leve i Norge. En sterk maritim næring forutsetter at Norge har og videreutvikler norske sjøfolk på alle nivåer. Den erfaringsbaserte kompetansen er et viktig element for den norske maritime klyngens konkurranseevne.

For å utnytte mulighetene må myndighetene tenke langsiktig, og sørge for å opprettholde og utvikle Norges kompetanse. Det innebærer at de som skal jobbe i de havbaserte næringene må kunne bo og leve i Norge. Hvis ikke, vil vår kompetanse forvitre og forsvinne ut av landet.

Dette må gjøres ved å stille krav til norske lønns- og arbeidsvilkår der det lar seg gjøre for all aktivitet som skal foregå i det norske havrommet i fremtiden.

Det foreligger nå flere artikler og uttalelser fra ledende fagfolk som mener det er et stort handlingsrom for at Norge kan stille krav til norske lønns- og arbeidsvilkår både i våre farvann samt på norsk sokkel. Det er derfor på høy tid at regjeringen nå følger opp Stortingets enstemmige vedtak av juni 2017 slik at dette blir utredet på en skikkelig måte. Sjømannsforbundets primærstandpunkt er at denne utredningen burde vært gjort i tråd med de lange tradisjonene Norge har for denne type utredninger. En partsammensatt utredning tuftet på det beste i trepartssamerbeidet. Vi må ta til etteretning at sittende regjering har et annet syn på involvering av arbeidstakerorganisasjonene, og jobbe best mulig ut fra de rådende omstendighetene. Det er avgjørende viktig at utredningsarbeidet har legitimitet fra alle berørte parter. Det er av den grunn viktig at det er et uavhengig akademisk forskningsmiljø som gjør jobben.

Norsk Sjømannsforbund skal jobber for

  • At man skal kunne leve av jobbene som er og skapes i tilknytning til havet. For å oppnå dette må det stilles krav til norske lønns- og arbeidsvilkår for all aktivitet i norske farvann og på norsk sokkel
  • at all form for sosial dumping i norske farvann og på norsk sokkel opphører uansett flagg
  • Det må bli en pålagt oppgave for Sjøfartsdirektoratet å bekjempe sosial dumping og at det gis effektive sanksjoner

[Tilbake]