Sjømannsorganisasjonenes felles høringssvar til Nærings- og fiskeridepartementet (NFD):
Dato: 19.05.2014
Vår ref: 2014/00005 THPE
Nærings- og Fiskeridepanementet
Postboks 8014 Dep.
0030 OSLO
Evaluering av sjølovens regler om sjøulykker
Generelle kommentarer
Sjømannsorganisasjonene er i det alt vesentligste positive til den nye ordningen som ble etablert og trådte i kraft 1. juli 2008. Sjøulykker er etter endringen blitt gjenstand for langt grundigere undersøkelser enn tidligere og det er gitt en rekke sikkerhetstilrådninger i forbindelse med ulykkene som har medført en heving av sikkerheten til sjøs. Vi er også tilfreds med måten Statens havarikommisjon for transport har utført sine oppgaver på. Kommisjonen fremstår som dyktig og kompetent og rapportene som utgis gir generelt gode redegjørelse av de faktiske forhold og gode analyser av hva som har medført ulykken. Etter vårt syn er det svært viktig at kommisjonen fortsetter å se på de bakenforliggende årsakene til at ulykker oppstår. For å finne svar på hvordan ulykken oppstod er det derfor er det viktig å se på rederiets sikkerhetsstyringssystem, herunder hvordan vaktordningene om bord er lagt opp, om tilstrekkelige ressurser og etterutdanning er tilført mannskapet for å kunne utføre sine plikter og vedlikehold på en forsvarlig måte, hvordan rederiet har fulgt opp sine påse-plikter etter skipssikkerhetsloven mv.
Når det gjelder videre oppfølging av kommisjonens rapporter er vi tilfreds med det systemet som er etablert hvorpå rapporten med sikkerhetstilrådninger oversendes Nærings- og fiskeridepartementet som igjen formidler disse til den det gjelder, i mange tilfeller er det Sjøfartsdirektoratet. Vi har et inntrykk av at sikkerhetstilrådninger som er rettet mot offentlige etater gis en grundig behandling der og at tilrådningene i mange tilfeller er fulgt opp med endringer i regelverk, rutiner etc. Etter vårt syn er det viktig at tilsynsmyndighetene fortsatt har et høyt fokus på kommisjonens tilrådninger og sørger for at disse realiseres i form av konkrete endringer til bedring av sikkerheten.
Særskilte merknader
1) Tidvis har vi erfart at undersøkelser tar lengre tid enn den normative fristen i sjøloven på ett år. Sjømannsorganisasjonene har forståelse for at det i en del tilfeller kan være vanskelig å gjennomføre en undersøkelse innen tidsfristen, spesielt der andre stater er berørt eller undersøkelsen byr på særlige tekniske utfordringer. Vi vil likevel understreke at de pårørende har et stort behov for å få et svar på hva som har skjedd så raskt som mulig etter en ulykke. Når ulykker trekker ut i tid innebærer dette samtidig store psykiske belastninger til pårørende som allerede har mistet sine nære i ulykken. Vi oppfordrer derfor myndighetene til å se på tiltak som kan bidra til at ettårsfristen oppfylles, og at det i alle fall ikke går langt tid etter ett år før en fullstendig rapport foreligger.
2) Sjøloven § 486 fastslår at lMOs retningslinjer om behandling av sjøfolk som har vært involvert i en sjøulykke, skal tas hensyn til. lMOs retningslinjer om fair treatment of seafarers har blitt fastsatt på bakgrunn av eksempler på uakseptabel behandling av sjøfolk. Disse retningslinjene er ikke spesielt rettet mot undersøke]sesmyndigheten, men er rettet mot alle myndigheter som er involvert i forbindelse med en sjøulykke, samt rederier. Det er derfor viktig at alle aktører og myndigheter i Norge har kjennskap og kunnskap om disse retningslinjene, men vi stiller spørsmålstegn ved hvor godt kjent disse er blant myndigheter som ikke arbeider med sjøulykker vanligvis, for eksempel politi- og påtalemyndigheter. Vi oppfordrer derfor Statens havarikommisjon for transport til å bidra til å informere andre myndigheter og rederier om retningslinjene når sjøulykker inntrer og at også Riksadvokaten har nødvendig kunnskap om disse. Sjømannsorganisasjonene tilbyr seg videre å gå i dialog med kommisjonen om og hvordan innholdet i retningslinjene kan bli informert om slik at de blir praktisert på en god måte i Norge.
3) Den som har vært involvert i en sjøulykke har plikt til å forklare seg overfor kommisjonen jf. sjøl. § 477, men opplysningene er undergitt taushetsplikt. Man har også rett til å la seg bistå av advokat. Mannskapet er naturligvis blant dem som ofte må forklare seg overfor kommisjonen. I det alt vesentligste har disse samtalene fungert på en tilfredsstillende måte. Det har imidlertid vært eksempler på at representanter fra rederiet/assurandøren har vært til stede på fortrolige samtaler mellom kommisjonen og en av mannskapet. Det har også vært eksempler på at advokaten til rederiet/assurandøren også har representert arbeidstakeren. Advokatforeningen har for øvrig utarbeidet retningslinjer om dette. Etter vårt syn har ikke rederiets/assurandørens representanter noe å gjøre i en samtale mellom mannskap og kommisjonen. Denne samtalen skal være fortrolig hvor poenget er at vedkommende skal kunne snakke fritt til kommisjonen uten at opplysningene tilflyter arbeidsgiver/ rederi. Som nevnt ovenfor har kommisjonens rapporter ofte avdekket bakenforliggende svikter i rederienes egne systemer. Skal kommisjonen få fullt ut belyst hvordan systemet fungerer, må det kunne snakke fortrolig med mannskapet om dette. Er arbeidsgiver/rederi til stede er det en stor fare for at all informasjon ikke gis, med den konsekvens at man risikerer at hele ulykkesbildet ikke belyses. At arbeidsgivers/ rederiets advokat i tillegg også representerer sjøfolk, mener vi som det klare utgangspunkt må innebære en interessekonflikt som må unngås.
4) Den nye ordningen med undersøkelse av sjøulykker innebærer at det trekkes et klart skille mellom sikkerhetsundersøkelsen og politiets/ påtalemyndighetens etterforskning av saken. Det er positivt at dette skillet er så vidt klart etablert og det er også vårt inntrykk at det er rimelige vanntette skott mellom de to sporene i de undersøkelser som har blitt utført til nå. Måten politiet er organisert på innebærer at det er det enkelte politidistrikt som har ansvar for å foreta undersøkelse av sjøulykker innenfor sitt distrikt. Kompetansen om maritime forhold er svært variabel innenfor de ulike politidistrikter og en sjøulykke kan som kjent reise krevende komplekse tekniske, taktiske så vel som juridiske spørsmål. Rogaland politidistrikt har et særskilt kompetanseansvar for maritime spørsmål. Det er positivt at denne ordningen er etablert. Dersom politidistriktene i fortsettelsen skal ha ansvaret for sjøulykker, mener vi det er nødvendig å styrke enheten i Rogaland med ytterligere ressurser og at denne enheten kan bistå det enkelte politidistrikt med sin kompetanse. Vi stiller også spørsmål om Økokrim i større grad burde vært involvert i de mest alvorlige hendelsene. Innenfor påtalemyndigheten er det etter vårt syn viktig at Riksadvokaten inntar en proaktiv rolle og bistår lokale distrikter med sin kompetanse i samarbeid med Rogaland.
Med vennlig hilsen
Sjømannsorganisasjonenes Fellessekretariat
Terje Hernes Pettersen
Leder
