Hei. Mitt navn er Kevin Andre Skåre Velle, jeg er 26 år gammel og jobber om bord i tråleren Atlantic Viking. Her har jeg jobbet siden jeg begynte her som lærling i 2015, dette etter 2 år videregående skole. Tenkte jeg skulle åpne denne tråden med og snakke litt om meg selv.
Da jeg var 3 år flyttet jeg og mine foreldre fra en liten plass i Vanylven Kommune som heter Fiskåbygd, til Ålesund. De måtte flytte da det ikke var flust med jobbtilbud i lille bygden. Så godt som hver helg dro vi tilbake til Fiskå for å besøke mine besteforeldre. De helgene bestod som regel av 1 ting. Det var jeg og morfaren min som dro på fisketur sammen. Enten det var fra en kai, på fjellet, eller fra plastbåten han hadde med 9,9 hester på. Dette var noe av det kjekkeste jeg visste. Og lite visste jeg hvor relevant dette skulle bli for mitt voksne liv.
Spol fram til ungdomskolen, liten ramp med masse energi og lite utløp for dette. Derav var jeg ikke den som klarte og følge med på alt, eller alltid gjør som jeg fikk beskjed om. Så karakterene ble deretter. Når 10.klasse kom og videregående sto for tur så var det bare 1 ting jeg var sikker på. Og det var at jeg skulle på havet. Etter 1 år utført Tip. (Teknikk og industriell produksjon), søkte jeg på 2 ting. Maritimt, og Fiske og Fangst. Det endte med at jeg kom inn på Fiske og Fangst. Deretter begynte lærlingtiden.
Arbeidslivet mitt. Før lærlingtiden var jeg 1 tur på sjøen med nettopp Atlantic Viking, en såkalt utplasseringstur. Denne varte i 5 uker, det var en flott tur med full båt av Sei, og Torsk. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av da jeg satt i messen, hadde nesten ikke pratet med noen, og båten begynner og gå fra kai. Vel vitende om at det nå er 5 uker til neste gang jeg ser land. Det som gikk igjennom hodet mitt var 1 ting. «Ka i Hel….e har e blitt me på no». En gutt på 16 år, og eneste jeg hadde av arbeidserfaring var en sommerjobb på en blomsterbutikk.
Det tok ikke mang dager før vi var komt i fiskeri og jeg var blitt mye bedre kjent med gjengen om bord. Dagene gikk og fisken blei fryst. Jeg husker godt hvor fasinert jeg var over hvor mange middager vi fanget til folk rundt om i verden hver dag. Mildt sagt så storkoste jeg meg.
Gjengen om bord var fornøyd med innsatsen til lille meg, så jeg fikk lærlingplass om bord når jeg var ferdig med skole. Det var 2 år med 1-1 turnus, fin ny båt, og læremestere jeg aldri ville vært for uten, dette var folk som har reist verden over som fiskere. Alaska, Russland, Afrika, Grønland, og Canada. Etter lærlingtiden var det klart for fagprøve, med en gulrot om fast ansettelse dersom jeg bestod. Det ble Bestått Meget Godt, og jeg var endelig fisker! Jeg var så takknemlig. 18 år, fastjobb, og klar til å starte livet!
Vi spoler frem til i dag, er akkurat nå på havet, nøyaktig 9 år siden min første storhavstur. Hus i Ålesund, samboer, og en hund. Bruker fritiden hjemme på trening, jakt, fjellturer, spiller fotball, og er veldig glad i og reise. Men er også rystet, etter mine år som stolt fisker for trålflåten, så blir jeg fortalt av staten at jeg ikke er folk? Dette kommer selvfølgelig av den nye kvotemeldingen. Fisken tilbake til folket sier de. Hva har jeg gjort galt? Er ikke vi fiskere i havgående flåte folk? Hva er vi da? Tyver? Kvotebaroner?
Den nye kvotemeldingen skal gi ringvirkninger i kystkommuner. Mange av trålerne stammer fra Ålesund og nærliggende kommuner. Men det er vell på innlandet det da? Møre og Romsdal hadde i 2019 2483 ansatte innen fiske og ringvirkningene. 1956 av disse har fiske som hovedyrke. Og fangstverdi i fylket? Inkludert ringvirkninger ble det 5,2 Milliard kroner!
Jeg jobber med folk fra hele fylket. Giske, Ålesund, Vanylven, Hærøy, Nordøyane. Men det viser seg visst at vi ikke hører til kysten? Da begynner i alle fall jeg og lure på hva vi er.
Ser også på sosiale medier at mange som driver i åpen gruppe, direkte anklager oss for tyveri. Hvordan? Er ikke det som er innenfor Norges grenser tilhørende alle nordmenn? Visst ikke, så må jo også potetene kun tilhøre Toten da? Oljen kun tilhøre Stavanger?
Og være trålfisker er ikke alltid så enkelt, vi har flyttet oss og samarbeidet med oljeindustrien i Nordsjøen, vi har fått stengte felt grunnet militære øvelser, de vil stenge store felt for havvind, de vil stenge store felt for tareproduksjon, de vil stenge store felt for laksemærer langt uti havet. Og nå vil de ta av kvotene våres? Hvor skal det ende med dette yrket som jeg elsker. Hvem orker og drive når man bare mister kvoter og fiskeplasser. Og når ingen orker lenger, hvem skal reise til Grønland og fiske kvotene Norge har der? Sjarkene? Hvem skal fiske Sei i Nordsjøen? Sjarkene? Hvem skal fiske tusenvis av tonn Uer som blir solgt over hele verden? Sjarkene? Reke? Canada? Svalbard?
Og være på jobb halve året er en ting som kan høres veldig fint og flott ut. «Dere har jo også halve året fri». Og ja, jeg personlig elsker den løsningen. Men det har sin pris. Det er også lenge vekke fra samboeren min. Begravelsen til mine oldemødre var jeg bortreist. Konfirmasjonen til min yngste bror, bortreist. Gått glipp av 4 av 6 bryllup. Har flere kollegaer med småbarn som sier de hater jobben deres. En kollega som ble hentet i helikopter da han slo hodet så kraftig at helsevesenet var redd for livet hans. En kollega som gikk glipp av fødselen av sine 2 fortidligfødte barn. Mange barn sitter hjemme på julaften og lurer på hvorfor pappen deres ikke er der under pakkeåpningen. Jo, fordi han er flere 100 mil fra land og produserer fisk.
Kanskje det er det som ikke gjør oss til folk? Det er ikke noen som ser oss der ute. Kanskje det er dette som gjør Kommunene våre til innlandskommuner selv om vinden fra havgapet blåser rett på husene våres? Vi er ikke hjemme hver dag.
I de siste 9 årene, har jeg alltid sagt med hodet hevet høyt «E jobba som fisker om bord i tråleren Atlantic Viking». Og det kommer jeg til å gjøre med stolthet fremover i mange år til. Så får staten og fiskeriminister skamme seg over behandlingen de gir ovenfor rederier som gir helårsarbeidsplasser til mange menn og kvinner, og fiskere som legger ned livet sitt for å dra å skaffe fisk til HELE kysten hele året.
