Varierende maritime vilkår - demokratisering av organisasjonen

På nittitallet tok nedgangen i norsk skipsfart en pause. Som følge av et politisk trepartsforlik mellom regjering, rederinæring og sjøfolk i 1994 gikk faktisk tallet på sjøfolk en liten periode oppover, for første gang på over 30 år. En del av oppgangen ble dekket med at tidligere sjøfolk kom tilbake til sitt yrke, men det var også søkning fra ungdom til arbeid om bord, og ikke minst til maritim utdanning.

Imidlertid ble dette forliket en politisk kasteball, blant annet siden sterke krefter i Arbeiderpartiet følte at rederinæringen hadde brudt med sin del av det politiske forliket, og tilranet seg større fordeler enn avtalt. Fra Sjømannsforbundet la fremdeles den politiske isolasjonen fra NIS-innføringen en demper på muligheten til å påvirke de politiske prosessene. Tallet på sjøfolk begynte å bikke nedover igjen. Til tross for at oppgangen i tallet på sjøfolk ikke ble varig snudde likevel forbundets medlemsnedgang, og har gått sakte oppover hele tiden etter bunn-noteringen i 1994, da det bare var 8900 medlemmer igjen.

Organisatorisk ble det gjennomført en stor endring i forbundet i 1994. Da ble den geografiske organiseringen med avdelinger lokalt avviklet, og det nye lokalapparatet var heretter basert på tilhørighet til rederi. De skipstillitsvalgte i hvert enkelt rederi ble organisert i tillitsvalgtutvalg (TVU). Eneste geografiske inndeling var at TVU-ene ble organisert i fire regioner etter hvor rederiet hadde hovedkontor.

Dette tiåret fikk også gjennomgående krav om at man skulle være aktivt seilende for å velges til alle slags verv, untatt de fem heltidsvervene i forbundets toppledelse ved hovedkontoret i Oslo.